Arten som spiste av kunnskapens tre

Av alle store spørsmål
som bor i menneskets sinn
finnes det et stort et
som fanger tanker inn.

Dette evindelige spørsmål
som intet annet er ens
stiller kun mennesket alene;
spørsmålet om eksistens.

Mennesket er trolig ene
om å være sitt liv bevisst.
Kun mennesket vet at døden
tar alle med seg til sist.

Et dyr kan lære å vite
men kun mennesket vet at det vet.
Kun mennesket stiller spørsmål
om ting av nysgjerrighet.

Er mennesket skapt til å spørre?
Til evig å søke svar?
Har menneskene alltid lurt på
hvem skaperen deres var?

Var Eva den store synder
da hun spiste fra kunnskapens tre?
Eller har evnen til å undre seg
alltid bodd i mennesket?

Hvorfra kom liv og glede?
Har mennesket alltid vært til?
Hvem fødte det første menneskebarn?
Hvem startet det evige spill?

Gjemt i Nordøst Etiopia
i jordens kjølige favn
fant man en del av svaret.
Lucy var hennes navn.

1974 var året
da Lucys skjellett kom for dagen
Over 3 millioner år hadde gått
siden noen bar henne i magen.

Australopithecus afarensis
er navnet på Lucys art.
Stammer menneskeslekten fra Lucys familie
eller har den en annen start?

Antropologen Don Johanson
mener utviklingslinjen har gått
i to forskjellige linjer
fra Lucy frem til vår sort:

Den ene linje fra afarensis
ga liv til africanus og robustus
og stoppet så vidt vi vet ca
1 million år før keiser Augustus.

Den andre linjen leder
fra afarensis til Homo habilis
til Homo erectus og helt til slutt
til Homo Sapiens, heldigvis.

En mann ved navn Richard Leakey
har et annet syn, skal du høre:
linjene Australopithecus og Homo
har ingenting med hverandre å gjøre.

Leakey mener menneskets linje
ikke stammer fra Lucys ætt.
Australopithecus og Homo har
en stamfar ingen hittil har sett.

Var Australopithecus afarensis
det første mennesket på jord?
Eller har mennesket enda ikke
funnet sin opprinnelige far og mor?

Det er så mange spørsmål
som bor i menneskets sinn
de magiske er de store
som fanger våre tanker inn.


- Levert inn som svar på en oppgave i biologi, 3.vg, 2003

Uro

Å alltid ville
være
et annet sted

Å være blind
i nuet

Å samle minner
i en boks
av glass

drømmer
i et skrin
av stein

Å like
det som var
bedre
enn det som er

Å leve
ut av en
koffert

i frykt
for å lukkes
inn i et skap

Å sende postkort
hjem
fordi noen
alltid
mangler

Å ikke ha ord
nok




9. mars 2008

21.06.2007

Jeg sitter med en kamerat i suset fra klimaanlegget mens skumringen sakte kveler dagen og en liten sort bille spaserer med full konsentrasjon langs den ene bordkanten. Vi er stille alle tre, bare et par meter skiller oss men vi er i hver vår verden. Vi er stille hver for oss sammen.

Litt senere reiser han seg for å lage middag, åpner fryseren og forsvinner halvveis i frostrøyken de få sekundene før han finner det han leter etter og lukker vinteren inne i den hvite boksen. Jeg blir sittende, halvveis liggende, på sofaen med blikket festet på de stadig mer usynlige tretoppene utenfor vinduet. Snart går trærne og himmelen i ett og jeg ser på mens han tenner en røyk. Han røyker ved vinduet og ringer en kamerat. På telefonen diskuterer de bussruter og bestemmer seg for buss nummer 40 før han legger på og stumper røyken i askebegeret. Middagen har laget seg selv og fingrene mine lukter røyk enda jeg ikke har vært i nærheten av ham hele den tiden han har røyket. Sånn er det, tenker jeg. Du smitter av på meg selv på avstand.

Vi spiser middag og han ler når jeg sammenligner ketchup og solkrem. “Jeg låner alltid solkrem av vennene mine og får dårlig samvittighet fordi jeg bruker så mye” sier han og får det uttrykket jeg liker så godt i ansiktet. Jeg må anstrenge meg for ikke å la blikket hvile på ham for lenge. Han merker ingenting og reiser seg for å skru av klima-anlegget, det er kaldt nok nå. Den lille sorte billen har for lengst forsvunnet fra bordkanten og vi to sitter igjen alene.

Vakre Mare

Rundt og rundt i måneglans
fører Vakre Mare sin dans
Vind gir liv til det evige slør
Vakre Mare danser på glør

Timer glir bort i nattens favn
ingen tør nevne hennes navn
Søvn blir vake, vake blir skrik
skrik blir redsel, redsel blir svik

Hva tenker Vakre Mare på?
Hvem venter på henne i berget det blå?
Hva lever i fjellets dypeste sinn?
Hvem lokker Vakre Mare dit inn?

Nattens toner glir sakte forbi
Solen bryter dens melodi
Sløret er dødt av stilnet vind
Vakre Mare bak lukket grind

Bestevenner

To blanke, triste øyne
To føtter på en sti
To små røde luer
og fire slalomski

En liten, ensom tåre
et lite, åpent sår
en panne med et plaster
en gutt med bustet hår

En liten, vilter jente
med lange flettebånd
en grå og skitten ullvott
på en liten, utstrakt hånd

Et smil med melketenner
en flette uten bånd
to små bestevenner
i snøen, hånd i hånd

Å sette punktum

Rygge ut av noe
for å se hva man forlater
slik at man kan sende
lengselsfulle blikk
og savne med hele seg

Bli sittende i mørket
og telle flekker i taket
ta på tomheten med såre fingre
og tørke tårer alene

Frostrøyk

Verden er dekket
av et brennende hvitt teppe
Nakne greiner
skriker mot himmelen

Sylskarpe krystaller
av glassklar is
former engangsportretter
på vannoverflaten

Men frosne frø
i den kalde jorda
glemmer ikke
at de skal bli Løvetenner
allikevel –

I kø for bananer

De maser, alle
gebrokkent, på et språk de ikke kan
peker og vifter med armene
hva vil de?

Det snør over vesle Midtøsten
de har luer på alle sammen
køen foran politikontoret
har aldri vært lengre

De bærer isklumper
og lager hjerter i snøen
ler med åpne jakker
og kalde hender

De hører til her, de også.
Når vil vi lære å dele?



15.01.2006

Jeg vil være en oase

Jeg vil være en oase
i den tørre eksamensørkenen
være fyllt av ro og speilblankt vann
frodige palmer
og kokosnøtter

Jeg vil være stedet du søker til
når alle mattestykkene
skriker mot deg fra de tykke bøkene
når blyanten knekker for tredje gang
på to timer

Jeg vil være en sval bris
som kjølner nervene dine
og roer hjertet ditt
sånn at du


12.09.2006

Snøen er ro.

Snøen er ro.
En rensende velsignelse
som legger en demper på den sure høsten
gjør gatene myke
og selv om menneskene
ser ut til å lukke seg
ligger snøen der som et åpent hav
og hvisker
-”kom”.


31.10.2006

Ti etasjer opp

Du er ti etasjer opp
veiver og skriker
jeg skjønner
at her kommer noen
til å lande hardt


25.10.2006

Hjem

Ute på gaten
biler, busser
skilt med rare tegn

plutselig, i det jeg haster forbi en fortauskafe
hører jeg bruddstykker av en samtale
på norsk

og det føles som
om jeg har kommet hjem



31.10.2006

Bli med meg en etasje til

Vi sto i heisen
og skulle til
1. etasje

Du trykket på nr 3
og da jeg spurte
hvorfor
svarte du at det var
for at vi skulle få
mere tid sammen

Jeg skulle ønske
det gikk an
i det virkelige liv
også;
trykke på nr. 3
og få mere tid

Nøkken

Sol går ned bak fjerne fjell
lys blir mørke, dag blir kveld
tåke rundt et speilblankt tjern
liv og glede lagt i jern

Liten gutt ved tjernets bredd
i skumringstimen, evig redd
borte fra alt som han har kjært
glemt er det viktige han har lært

Mørkt er alt i denne stund
Noe lever på tjernets bunn
Varsomt brytes stille vann
To gule øyne står i brann

Som i rus av bitter vin
stemmer Nøkken sin fiolin
Vekk er sunn fornuft og vilje
i det gutten hører Nøkken spille

Måneskinn i den stille natt:
Lys fred over livet som ble tatt!
Vekk er angst som gjorde ham vill
Evig lengsel etter felespill

I min vesle lillesøster

I min vesle lillesøster
bor et ukjent lite vesen
vi har sett profilen bare;
hånden, føttene og nesen

I min vesle lillesøster
bor en liten sprellemann
som har egne drømmer i seg
ingen vet alt vesenet kan

Som det vugger når hun løper,
tenker vesenet i magen
vanskelig å ikke sovne
rolig døsing hele dagen

Først når vesle lillesøster
setter seg i myke tepper
våkner vesenet til live
sparker til så søster kvepper

Så rart at du blir til i henne
at inni henne: der bor du!
det er et nydelig mirakel
og nesten ikke til å tru!

Til lille Du i lillesøster
hvisker jeg med kyssetrut:
”gjett om vi gleder oss til dagen
lillesøsters skatt vil ut!”

Erotisk selvportrett

Det er høst
og jeg er naken
innendørs

huden min er glatt
og brystene mine

er små
runde
myke men harde

og regnet ute berører meg ikke
jeg sanser ingenting

Eplebit i luftveien

Det snører seg i halsen
de ser meg ikke
usynlig i skyggene
med hav i synet
og tåke for blikket

Han holder henne
og sol trengs ikke
smilet hennes
er skyfri himmel

Bak et ensomt
epletre
står jeg og ser
lykken min
i en annens armer

Maibarn

Jeg tror
du bare slapp taket
Noen ombestemte seg et sted
og tok deg tilbake
Inn i evigheten kanskje
for å spare deg til senere

Tiden var ikke rett
mente de kanskje
Det ble gjort endringer i planene
Kanskje du tjuvstartet
Kanskje “nå” ikke var DIN tid

Alt det som ikke ble
bare spares til senere
du er bare satt på pause
og vi venter til tiden er rett


18.09.2006