Jeg sitter med en kamerat i suset fra klimaanlegget mens skumringen sakte kveler dagen og en liten sort bille spaserer med full konsentrasjon langs den ene bordkanten. Vi er stille alle tre, bare et par meter skiller oss men vi er i hver vår verden. Vi er stille hver for oss sammen.
Litt senere reiser han seg for å lage middag, åpner fryseren og forsvinner halvveis i frostrøyken de få sekundene før han finner det han leter etter og lukker vinteren inne i den hvite boksen. Jeg blir sittende, halvveis liggende, på sofaen med blikket festet på de stadig mer usynlige tretoppene utenfor vinduet. Snart går trærne og himmelen i ett og jeg ser på mens han tenner en røyk. Han røyker ved vinduet og ringer en kamerat. På telefonen diskuterer de bussruter og bestemmer seg for buss nummer 40 før han legger på og stumper røyken i askebegeret. Middagen har laget seg selv og fingrene mine lukter røyk enda jeg ikke har vært i nærheten av ham hele den tiden han har røyket. Sånn er det, tenker jeg. Du smitter av på meg selv på avstand.
Vi spiser middag og han ler når jeg sammenligner ketchup og solkrem. “Jeg låner alltid solkrem av vennene mine og får dårlig samvittighet fordi jeg bruker så mye” sier han og får det uttrykket jeg liker så godt i ansiktet. Jeg må anstrenge meg for ikke å la blikket hvile på ham for lenge. Han merker ingenting og reiser seg for å skru av klima-anlegget, det er kaldt nok nå. Den lille sorte billen har for lengst forsvunnet fra bordkanten og vi to sitter igjen alene.
No comments:
Post a Comment