Etter festen

Berusede lykke, kom til meg!
Ta meg i armene dine
hold meg fast

Stryk mitt lange, febertunge hår
kyss vekk alle sorger
Dans med meg

Be om tilgivelse!
Smil vekk tårene mine
og lov meg det:
at nå
er du min

til morgenen kommer
Isblå og kald
Frossen i dusjen
men varm innvendig

Å, lykke. Du svir på naken hud.

Blind forelskelse

De sitter på bussen, de er begge søtten år gamle, og sommeren er i ferd med å trekke seg tilbake og har etterlatt dem begge med fregner på nesen og skjerf om halsen. Hun med det mørke håret har sommerfugler i øynene og stjerner i smilet, og er lett som en fjær. Jeg tror vi er meant to be, sier hun skråsikkert til venninnen. Jeg mener, han liker Band of Horses, og det gjør jo jeg også. Og Belle og Sebastian, ikke sant. Det må jo bare være et tegn. Venninnen nikker bekreftende og soler seg forlegent i forelskelsesglansen. Ruten er full av regndråper og verden utenfor er ruglete. I går da jeg overnattet vet du, så fant jeg ut at vi til og med bruker samme astmamedisin!, sier hun med det mørke håret og ser ut som hun har funnet opp hjulet. Serriøst? Sier venninnen og måper. Ja! Det er jo helt sprøtt, liksom. Hvis jeg glemmer min, ikke sant, så kan jeg jo bare låne hans. Kan det bli mer perfekt? Bussen ruller gjennom et regntungt sentrum, men jentene enser ikke at høsten er i ferd med å ta kvelertak på det lille som er igjen av sommeren. De er søtten år og har øredobber i ørene og rettetang-krøller i håret. Han har bursdag på samme dag som onkelen til mamma, altså. Hallo, liksom. Vi er bare så innmari meant to be.

Ditt punktum, mitt komma

Du setter en gammel kassett i spilleren og beskriver smerten for meg, legger ord som plaster på sårene og spør om jeg ikke skjønner hvor vondt det gjør. Jeg hvisker at jeg forstår, prøver å ta hånden din men du snur deg bort. Du sier at det er håpløse tårer du gråter men jeg later som jeg ikke hører. Det er lenge siden nå. Jeg vil at vi skal la det ligge.
Jeg går ut i kjøkkenet og lager kaffe. Jeg heller i et krus og når jeg kommer tilbake håper jeg å finne deg smilende på sengen som før, men jeg vet at jeg lurer meg selv.
Du sitter på sengekanten med ryggen mot meg og fikler med et armbånd. Jeg ser at du har skiftet, men sier ingenting. Du har satt håret opp i en løs knute i nakken og jeg lurer på om det er fordi du vet jeg liker det. Vinduet står på gløtt og slipper inn iskald vinter. Med kjølig stemme spør du når neste buss går. Den gamle kassettspilleren durer fortsatt. Jeg skrur den av og svarer at bussen ikke går på søndager. Om jeg kan kjøre deg? Ja.
Det er glatt på veien og himmelen er isblå. Turen tar en halv time og du er stille hele tiden. Jeg tenker at jeg vil fortelle deg at jeg angrer, men det vil ikke gjøre noen forskjell så jeg lar det være. Du la igjen nøkkelen på kommoden i gangen da vi dro. Jeg latet som jeg ikke så det, og nå tror du at jeg kommer til å bli lei meg når jeg kommer hjem og finner den. Jeg smiler for meg selv over skuespillet ditt for jeg vet at du har lagt igjen tannbørsten din på badet. Innerst inne vet vi begge at du ikke har dratt for alltid.

Såpebobler om morgenen

Han blåste røykringer ut av vinduet og mumlet noe om såpebobler mens han satte askebegeret foran seg i vinduskarmen. Hun sov enda, halvveis på magen med den ene hånden ved ansiktet og munnen så vidt åpen. Han tenkte på sjokoladeis og lente hodet mot glassruta. Hun åpnet øynene i det han tok det siste trekket, han merket ikke at hun var våken før hun satt på kne i senga og lente hodet i fanget hans. Han tenkte på sukkerspinn og strøk hånden over håret hennes. Det begynte å regne, og han ville lukke vinduet, men da reiste hun seg og trakk ham ned i sengen igjen. Hun spurte om klokken og la hånden hans på magen sin, han svarte at klokken var ti og tenkte at kanskje det var i natt man skulle stille klokken igjen. Hun satte seg på sengekanten og spurte om han ville ha te, han svarte ja, han pleide helst å drikke kaffe men det ville han ikke si. Hun forsvant og kom tilbake med to kopper. Hun sa at hun var tom for te, så de fikk ta til takke med kaffe. Han svarte at det var greit, og lukket vinduet. Han tok en slurk av kaffen og hun sa hun hadde bestemt seg for å beholde det, han lente hodet mot magen hennes og lengtet etter såpebobler.

Finale

Det lå tre smuler igjen på asjetten. Teen var blitt lunken, og han rev tankefullt servietten i småbiter mens hun lette etter en sigarett i vesken. Hun smilte ikke lenger. Den travle gaten laget et sus i bakgrunnen, som et difust soundtrack fra en romantisk film. Han smilte over tanken, men tok seg i det. Hun tente sigaretten, lente føttene mot stolen ved siden av, og lente armene på knærne. Han likte at hun satt sånn, han likte at hun forholdt seg så rolig. Håret hennes omkranset ansiktet på samme måte som det hadde gjort den dagen han først så henne. Hun stirret ut i luften. Han vred seg litt ukomfortabelt i stolen. Hun enset det ikke. Si noe da, sa han og angret med det samme han hadde sagt det. Hva vil du jeg skal si, sa hun, hva mer kan man si. Servitøren kom med regningen uoppfordret, kafeen stengte snart. Hun la en femtilapp på bordet og reiste seg mens hun stumpet sigaretten i askebegeret. Hva nå? spurte han og møtte blikket hennes. Hun dro håret vekk fra ansiktet og trakk på skuldrene. Nå er vi ikke mer, sa hun.

Playlist

Jeg lager en playlist, sier han og tar på seg øreproppene. Det regner varmt sensommer-regn utenfor, de sitter under tak men har fri luft mellom seg og været. Hva slags musikk liker du, spør han, og hun svarer at akkurat nå er hun i humør for noe rolig men ikke vemodig. Han smiler og forsvinner drømmende inn i dataskjermen igjen. Hun strekker seg og setter opp håret med en blyant, det er vått og krøllet av regnet. Det klirrer i glass i bakgrunnen, og over høyttalerne spilles en sliten sommerhit. De har ikke ferie lenger, de har pc-vesker og bunker med bøker. Han titter på henne over skjermen og sier dette blir en mix. Han gir henne øreproppene med blyg rødme i kinnene og sommerhimmel i blikket. Hun setter fra seg tekoppen, og med musikken hans på øret forsvinner regnet, dagen er plutselig gylden. Hun blir varm i magen og han er det fineste, fineste.

Arten som spiste av kunnskapens tre

Av alle store spørsmål
som bor i menneskets sinn
finnes det et stort et
som fanger tanker inn.

Dette evindelige spørsmål
som intet annet er ens
stiller kun mennesket alene;
spørsmålet om eksistens.

Mennesket er trolig ene
om å være sitt liv bevisst.
Kun mennesket vet at døden
tar alle med seg til sist.

Et dyr kan lære å vite
men kun mennesket vet at det vet.
Kun mennesket stiller spørsmål
om ting av nysgjerrighet.

Er mennesket skapt til å spørre?
Til evig å søke svar?
Har menneskene alltid lurt på
hvem skaperen deres var?

Var Eva den store synder
da hun spiste fra kunnskapens tre?
Eller har evnen til å undre seg
alltid bodd i mennesket?

Hvorfra kom liv og glede?
Har mennesket alltid vært til?
Hvem fødte det første menneskebarn?
Hvem startet det evige spill?

Gjemt i Nordøst Etiopia
i jordens kjølige favn
fant man en del av svaret.
Lucy var hennes navn.

1974 var året
da Lucys skjellett kom for dagen
Over 3 millioner år hadde gått
siden noen bar henne i magen.

Australopithecus afarensis
er navnet på Lucys art.
Stammer menneskeslekten fra Lucys familie
eller har den en annen start?

Antropologen Don Johanson
mener utviklingslinjen har gått
i to forskjellige linjer
fra Lucy frem til vår sort:

Den ene linje fra afarensis
ga liv til africanus og robustus
og stoppet så vidt vi vet ca
1 million år før keiser Augustus.

Den andre linjen leder
fra afarensis til Homo habilis
til Homo erectus og helt til slutt
til Homo Sapiens, heldigvis.

En mann ved navn Richard Leakey
har et annet syn, skal du høre:
linjene Australopithecus og Homo
har ingenting med hverandre å gjøre.

Leakey mener menneskets linje
ikke stammer fra Lucys ætt.
Australopithecus og Homo har
en stamfar ingen hittil har sett.

Var Australopithecus afarensis
det første mennesket på jord?
Eller har mennesket enda ikke
funnet sin opprinnelige far og mor?

Det er så mange spørsmål
som bor i menneskets sinn
de magiske er de store
som fanger våre tanker inn.


- Levert inn som svar på en oppgave i biologi, 3.vg, 2003

Uro

Å alltid ville
være
et annet sted

Å være blind
i nuet

Å samle minner
i en boks
av glass

drømmer
i et skrin
av stein

Å like
det som var
bedre
enn det som er

Å leve
ut av en
koffert

i frykt
for å lukkes
inn i et skap

Å sende postkort
hjem
fordi noen
alltid
mangler

Å ikke ha ord
nok




9. mars 2008

21.06.2007

Jeg sitter med en kamerat i suset fra klimaanlegget mens skumringen sakte kveler dagen og en liten sort bille spaserer med full konsentrasjon langs den ene bordkanten. Vi er stille alle tre, bare et par meter skiller oss men vi er i hver vår verden. Vi er stille hver for oss sammen.

Litt senere reiser han seg for å lage middag, åpner fryseren og forsvinner halvveis i frostrøyken de få sekundene før han finner det han leter etter og lukker vinteren inne i den hvite boksen. Jeg blir sittende, halvveis liggende, på sofaen med blikket festet på de stadig mer usynlige tretoppene utenfor vinduet. Snart går trærne og himmelen i ett og jeg ser på mens han tenner en røyk. Han røyker ved vinduet og ringer en kamerat. På telefonen diskuterer de bussruter og bestemmer seg for buss nummer 40 før han legger på og stumper røyken i askebegeret. Middagen har laget seg selv og fingrene mine lukter røyk enda jeg ikke har vært i nærheten av ham hele den tiden han har røyket. Sånn er det, tenker jeg. Du smitter av på meg selv på avstand.

Vi spiser middag og han ler når jeg sammenligner ketchup og solkrem. “Jeg låner alltid solkrem av vennene mine og får dårlig samvittighet fordi jeg bruker så mye” sier han og får det uttrykket jeg liker så godt i ansiktet. Jeg må anstrenge meg for ikke å la blikket hvile på ham for lenge. Han merker ingenting og reiser seg for å skru av klima-anlegget, det er kaldt nok nå. Den lille sorte billen har for lengst forsvunnet fra bordkanten og vi to sitter igjen alene.