Nøkken

Sol går ned bak fjerne fjell
lys blir mørke, dag blir kveld
tåke rundt et speilblankt tjern
liv og glede lagt i jern

Liten gutt ved tjernets bredd
i skumringstimen, evig redd
borte fra alt som han har kjært
glemt er det viktige han har lært

Mørkt er alt i denne stund
Noe lever på tjernets bunn
Varsomt brytes stille vann
To gule øyne står i brann

Som i rus av bitter vin
stemmer Nøkken sin fiolin
Vekk er sunn fornuft og vilje
i det gutten hører Nøkken spille

Måneskinn i den stille natt:
Lys fred over livet som ble tatt!
Vekk er angst som gjorde ham vill
Evig lengsel etter felespill